The Hook, The Line, The Sinker – Fettete tungt

Man skjønner fort linken til de før nevnte band når man setter på dette albumet, for her er både grooven til Stonegard, tyngden til Jaqueline og lekenheten til Dunderbeist mulig å spore ganske raskt. Om det låter så unikt som bandet selv skal ha det til, se det er ikke undertegnede så sikker på, men at de har funnet sin egen lille stil oppe i all sammenblandingen, det kan vi signere på. Det låter på en måte litt ”norsk”, for det begynner å bli en del band her til lands som balanserer på kanten av metal, stonerrock og melodisk hardcore om dagen, uten at det er noe negativt i det.

Det som virkelig er bandet styrke er den store og flotte aggressive lyden de klarer å skvise ut av trioformatet de opererer innenfor. Ronny Flissundet på vokal og gitar presser seg til det ypperste på begge fronter og det er herlig å høre på når vokal og gitar på sitt beste eksploderer sammen i en perfekt symbiose. Det låter som sagt stort og solid og det er til tider lett å få fot av flere av låtene.

Samtidig må det sies at man etter gjentatte lyttinger ikke sitter igjen med så mye som man skulle ønske. Man ser for seg at låter som spilles såpass bra og som låter fint etter hvert skal feste seg på hjernebarken, men det blir liksom med det. Det låter fett, men det er ikke alltid at det klistrer seg substans til fettet.

Konklusjonen er at nyversjonen av Kite har mye for seg og som det blir spennende å følge fremover. Men med det følger forventinger om at låtene skal ta enda et steg opp og inneha flere skarpe kroker som kan huke tak i lytteren.