Sinte og sofistikerte

Hatebreed måtte dessverre melde avbud, men det var jammen ikke hvem som helst som overtok den nest høyeste plassen på plakaten tirsdag i Bendiksbukta. Dillinger Escape Plan har fått en litt hemmelig i legendestatus i hardcore- og metalmiljøene med sin kombinasjon av hissig hardcore, jazzelementer og metal.

(Bendiksbukta, Quartfestivalen, Kristiansand – tirsdag 6. juli 2004)
Foto: Frode Jørum (frode@panorama.no)

Det vi visste om og hadde hørt av bandet på forhånd, var at de var eminente musikere med et litt utradisjonelt uttrykk. Det stemte også på en prikk.

Det kortvokste amerikanske bandet viste både musikalske og fysiske muskler. En stakkar på første rad hadde nerve til å rope at han hater Slipknot, og det ville ikke vokalist Greg Puciato ha noe av. Så han drylte i vei både mikrofonen og vannflaska si i retning den unge festivalgåeren og ga ham klar beskjed om å ”fuck off”. Og etterpå var han like blid, hvis man kunne kalle ham det. En ekte sint hardcorevokalist, altså.

Variert
Musikalsk sett utviste Dillinger Escape Plan en imponerende evne til å variere hver enkelt låt fra et rødglødende og illsint tempo, til bedagelige jazzrockaktige steminger, for så å gå rett opp i sjette gir igjen. Bandet som egenhendig har laget sjangeren mattemetal er noe av det mest sinnsyke undertegnede har sett og hørt på en scene.

Ustoppelige bevegelige på scenen og med en ren dedikasjon til sin egen kunst, kunne bandet av og til minne litt om et av fjorårets festivalhøydepunkt; Sick Of It All.

Introverte og sinte
Men der gamlegutta klarte å dra med seg publikum på sin ville musikalske ferd, ble Dillinger Escape Plan for introverte og sinna uten at det smittet over på tilhørerne.

Men hardcore/mattemetal blir knapt mer sofistikert enn Dillinger Escape Plan og det ville ha vært spennende å se dem på en klubbscene neste gang.