Quart’03: Forvirrende og uengasjerende støy

(Kristiansand, Idrettsplassen 4.7.2003)

Det er selvsagt svært så fascinerende å se Mike Patton gjøre greia si på scenen. Han fremstår som en ekstremt gal professor som holder en syk, syk forelesning i et eller annet uforståelig fag. Det ene øyeblikket synger han vrengt og forsiktig i den ene av de to mikrofonene han har foran seg. For deretter å bryte ut i en psykotisk tilstand der han kaster seg selv rundt i 180 grader, skriker, faller på gulvet og dukker opp igjen bak forsterkeren, miksebordet og synthen han plasserer seg bak.

Eksperimentelt
Tomahawk i livesetting er en langt mer eksperimentell opplevelse enn på plate. Det hele flyter sammen og brygges i en stor gryte som er fylt opp med rare lyder, disharmonier, ville utbrudd som kommer som en lydvegg og tilbake – til nesten ingen lyd i det hele tatt. Bandet er selvsagt sinnsykt gode på det de gjør. For undertegnedes del er et hvilket som helst band som har Helmets trommis verdt å sjekke ut. Problemet med fredagens konsert var bare at det var fryktelig vanskelig å få tak på hva som egentlig foregikk på scenen.

Med fare for å miste all kredibilitet i forhold til de som måtte mene at det vi fikk oppleve var en stor musikalsk opplevelse som gikk dypere og var mer intelligent enn det meste annet, så må jeg bare svare at det var det faktisk bare ikke. Det vi fikk høre var femti minutter med ambient støy, i selskap med ideer som aldri fikk feste seg i bevisstheten.

Mangel på rammer
Mangelen på rammer gjorde at det var vanskelig å henge med på det som skjedde. Dette kom virkelig for en dag når Tomahawk en sjelden gang fremførte noe som hadde en tilnærmet «vanlig» låtstruktur. Da sett ut fra at det var en start og en stopp som var sånn halvveis tydelig. For det meste fløt alt sammen til et sammensurium av støy og forvirring, der bandet aldri klarte å få til den dynamikken som er nødvendig for å engasjere lytteren.

Spesielt skuffende var det, siden vi snakker om et toppteam av musikere. I bunn og grunn er dette et bunnsolid band som på plate fremstår som svært spennende og intrigerende. Mye fordi ideene der er lagt inn under visse rammer. Live blir de samme ideene bare forvirrende og uengasjerende. Men Mike Patton er fortsatt en vokalgud.