Quart’03: Denimdemonenes tilbakekomst

(Kristiansand, Idrettsplassen 4.7.2003)

Er det ikke en herlig tid vi lever i? En tid vi kan gå rundt i en fremmed by, ropesynge «Ååååh…, åååh…, åååh…!» og så helt sikkert få svar fra en eller en annen i mengden: «I got erection!». Om det er forfall eller fremgang at sånt kan skje, så er det i hvert fall rimelig sjeldent at et norsk punkband klarer å samle alt fra tørkle-på-hodet-gutter på femten år fra Bærum, til gamle skallete menn på femti fra Arendal i en felles dedikasjon til ereksjonen.

La oss heller ikke glemme alle jentene som faktisk har tatt til seg Turbonegers pubertale tekster og homoflørtende image. Men akkurat det tyder jo faktisk på at ett eller annet med gruppens musikk også har truffet ganske så mange. I hvert fall ti tusen mennesker, som alle hadde innnfunnet seg på Idrettsplassen denne fredagskvelden.

Det er kanskje ikke så mye «punk» i det å samle så mange mennesker midt i bibelbeltet, men akkurat det driter nok Turboneger en ganske lang en i. Spesielt med fem hundre tusen overlevert i krøllete hundrelapper i en svart søppelsekk like før konserten. Og det er da vitterlig bedre at fjortisjenter digger Turboneger enn at de skrur på Ricky Martin eller (grøss) The Calling?

Konferansier Høiby
Uansett; Turboneger var tilbake på det stedet der de sto opp fra de døde i fjor og gjorde sitt med den aller største selvfølge. Når Sven O. Høiby plutselig sto der som konferansier og introduserte bandet, så var de ingenting som var mer selvfølgelig.

Og når Hank von Helvete og kompani går på scenen og drar i gang Wipe ‘Til It Bleeds, er de der og da verdens største band. Intet mindre! Turboneger har selvtilliten, de har allsanglåtene, de har lysshowet, de har harryfaktoren, de har gitarhelten og posøren Euroboy og de har… Hertis. Men ikke minst har de X-faktoren, kjemien dem i mellom som vises best da Torgny Amdam fra Amulet entrer scenen – og det hele bare blir feil. Han passet bare ikke inn i settet her.

Magien fra i fjor var der selvsagt ikke, men Turboneger har fått et internasjonalt tilsnitt som er vanskelig å fravriste dem. Dette er synlig for alle, bevisst eller ikke. Dermed sitter vi igjen med et band som plutselig er det største rockbandet gamle Norge har fostret (og vi har ikke glemt Motorpsycho eller popbandet a-ha). Og det har heller ikke noe med tilfeldigheter å gjøre. ¨

Genialt gode
For denne gjengen er bare genialt gode på det de gjør. Stripp vekk imaget, de teite tekstene og hypen, og du sitter fortsatt igjen med låter som rocker sinnsykt hardt! Faktisk så angrer undertegnede litt på at han belønnet Scandinavian Leather med karakter fire. For de beste låtene derfra har allerede blitt klassikere på konsertfronten.

Det er godt å vite at et helnorsk band kan headline Norges største festival, trekke et svært så allsidig publikum og attpåtil få masse penger for det! Og ikke minst fordi Turboneger er et helvetes bra band – samma faen hvor mange som plutselig liker dem.