Nuclear Sunshine EP – Nesten-trist pop med potensiale

Bpopulation ble dannet allerede tilbake i 1997, og har siden da skaffet seg et solid liverykte i Mjøstraktene. De har blant annet vunnet Smugets Rockepris i 1998. Jo da, dette er snakk om flinke musikere og musikk som passer inn i den noe diffuse genren pop/rock, men det er noe mer og langt viktigere tilstede; gode låter.

Både U2-feelingen i det glimrende tittelkuttet til den nesten Radiohead-lignende melankolien i Light My Star er fundamentert i solid låtskriverkunst. Det samme gjelder de andre to låtene på Nuclear Sunshine. At man får lyst til å synge med etter et par gjennomhøringer kan bare være positivt.

Mattis Myrland har en fin stemme med et visst særpreg som han ikke bruker veldig variert, men som likevel er kledd opp riktig til den forholdsvis rolige popmusikken som presenteres. Bandet han har i ryggen vet når de skal spille og når de ikke skal spille. Hvilket er et bra tegn på godt håndverk. Det er i det hele tatt det som preger hele denne innspillingen: Resultatet er solid, godt, bra og gjennomført.

Spørsmålet er bare om det blir litt for mye av det gode. Er dette for bra? For utstudert? Mange vil nok synes nettopp dét; at det nettopp derfor kan bli for kjedelig og flatt. Jeg tar likevel sjansen på å påstå at Bpopulation ikke er det.

For det er noe med de låtene som setter seg. Som setter seg godt. Midt oppi det hele er det faktisk et særpreg og et stempel som tilhører bare Bpopulation. Man må bare stole på sansene og la musikken komme innover en. Har man sansen for nesten-triste poplåter til å bli glad av, så er denne EP-en absolutt verdt å sjekke ut.

Nuclear Sunshine er ikke et bombenedslag eller en oppsiktsvekkende utgivelse. Men det er en indikasjon på at vi her har med et godt band å gjøre, et band som har potensiale til å nå lengre enn bare over Mjøsbroa. Bpopulation mangler kanskje de helt store låtene ennå, men de har det inne. Bare vent og se.