Nomansland EP – Fete riff fra El Rodeo

Nå er El Rodeo klare med debut-minialbumet Nomansland. Men det er ikke mye nytt å høre fra den kanten. Riffene er like bråharde, og det slås like brutalt på trommene som ligger plassert bakerst i lydbildet.

Og det er nettopp de to favorittene fra Nihilism som også her peker seg ut som de beste sporene på Nomansland. Først og fremst den småkjappe Living The Rodeo som vel er det nærmeste bandet vil komme en «hit». Gitarhooket og refrenget henger rimelig godt igjen etter at låta er spilt allerede én gang. Christian Klykken synger akkurat passe rått og akkurat passe fint til at El Rodeo skiller seg ut fra mange andre band innen punk- og stonergenren. Denne type musikk er mer kjent for vræling og skrålesynging, men Klykken tilfører låtmaterialet en type vokal det er om ikke sjelden, så ikke ofte, man hører.

Tractorpuller drar i den andre retningen av fartsmåleren, og er, som tittelen antyder, en tung låt. Det er kanskje ikke en ‘Sad But True’-standard over låta, men gitarene blir spilt som om de egenhendig skal dra opp en traktor. Det er seigt, svært seigt!

Ellers bærer denne utgivelsen preg av å være en smule ensporet. Det er faktisk til dens fordel at den består av bare syv låter. Det ville nemlig ha blitt trettende i lengden med riff på riff på riff, uten at det, som sammen med disse er styrken til bandet, melodiøse kommer godt nok fram.

Selv om kanskje ikke alt holder like god standard, så er det likevel fett som faen over hele linja. For når det rocker, så rocker det. El Rodeo er å foretrekke fremfor mange andre som spiller med gitaren langt nede på knærne. Når bare dette bandet får seg noen turer på veien, så vil resultatet forhåpentligvis virkelig bli saker…