Living Proof – Grusom kjerringpop

Med fare for å virke forutinntatt, så må det bare først sies at Cher skal ha kreditt for sitt pågangsmot og for å faktisk ha hatt en alright hit i Believe for et par år tilbake. Da er det sagt. For på Living Proof blir hun ikke annet en latterlig parodi på seg selv og europeisk dancemusikk gjennom ti år. Upersonlig og maskinell pop som faller mellom alle stoler det er mulig å falle mellom.

Etter å ha tilbrakt syttitallet og tidlig åttitall som en kvinnelig Meat Loaf, og senere åttitall som powerballadør, har Cher endelig nådd bunnen i sin karriere. Dette er en artist som burde fått det råd å gi seg mens hun ennå var på topp. Det er rett og slett en skam at ingen fortalte Cher at Believe var den siste krampetrekningen hun kunne gjøre som popartist. Dama skriver ikke en gang egne låter, så hvorfor skal vi belemres med flere stemmeeffekter på boks når det allerede var slitsomt da Cher var den første til å starte trenden?

Dette søppelet er det altså plateselskapene bruker millioner av dollar på å promotere, mens de unge talentfulle artistene står på gangen og kikker inn på oversminka og utdanka kjerringer som leker Britney Spears. Aaaarggh!

Visste du at man kan bli fysisk kvalm av musikk? Gi meg substans! Gi meg musikk med en promille av sjel! Musikk som kan røre ved en ørliten nerve i kroppen!

For guds skyld: Kjøp ikke denne plata! Ikke til mormor, ikke til tante Tina, ikke til lillesøster! La dem forstå at det er dette som ødelegger all ekte glede over musikk! Hvis du er så sado at du må kjøpe dårlig musikk, så kjøp heller A1, de er i hvert fall unge ennå! Var det nok utropstegn for deg?!

Dette er grusomt. Punktum. Herregud. Hvor er slegga mi?