Ikke helt som forventet

(Rockefeller, Oslo – mandag 18. juni 2001)

Med tanke på at det californiske bandet slo igjennom i 1994-95, var publikum på Rockefeller mandag kveld oppsiktsvekkende ungt. Ifølge en riksdekkende avis’ anmeldelse av det nye albumet, er Weezer for gamle avdankete helter å regne. Men det så ikke ut til at dette stemte helt. Selv ble anmelderen noe overraskende spurt og oppnevnt som verge for to entusiastiske piker på 16 og 17 år som så gjerne ville se Weezer, men som i utgangspunktet var for unge til å komme inn. Bandets appell til usikre og angstfylte tenåringer er tydelig den dag i dag, slik tilfellet også var i 1995.

Utsolgt
Etter det mildt sagt skremmende intetsigende supportbandet Gloss sin opptreden, var det endelig klart for det store øyeblikk. Et utsolgt Rockefeller pulserte av forventning, og når en liten bebrillet kar forsiktig entrer scenen og tar opp gitaren, går det et godt gammeldags gisp gjennom salen. Endelig er de her!

Testet ut nye låter
Weezer åpner forsiktig med den nye låta Burndt Jamb noe som er greit nok for publikum, men det tar ikke av før det braker løs med Photograph fra den nye plata. Da beveger hele Rockefeller seg og gulvet gynger faretruende. Bandet er inne i en kreativ sone for tiden, og bruker også konserttiden i Oslo til å teste ut flere nye låter, slik de har gjort det i USA og de siste dagene i Finland og Sverige. Låtene er greie de, men det er merkelig at de bruker så mye tid på nye ukjente låter, når publikum så til de grader tar av til de gamle låtene. Bandet ser ut til å ha glemt at det skandinaviske publikum ikke akkurat har vært bortskjemte med Weezer-konserter i disse årene. La oss få noe snacks!

Pinkerton i skyggen
Det gjør vi også etterhvert. Når Say It Ain’t So fra debutplata toner ut i salen, runger allsangen gjennom salen og det er mange vekkelsesprester som ville ha misunt bandets tak på publikum. Og så får vi blant andre Island In The Sun, Hash Pipe, Don’t Let Go, Knock-Down Drag-Out og Simple Pages fra Weezer 3, Buddy Holly, Surf Wax America og Undone (The Sweater Song) fra Weezer 1, og bare Tired Of Sex fra Pinkerton. Det siste er en skam, for låta ble så tiljublet at Rivers Cuomo etter sangen såvidt klarte å holde tilbake et smil når han takket publikum.

Svak kommunikasjon
Det som trekker ned er ikke bare det at bandet spilte så mange nye låter og så få fra Pinkerton kombinert med noe dårlig lyd gjennom de første låtene. Men også det faktum at kommunikasjonen med publikum bortimot var null. Sjarmerende nok takket Cuomo publikum ved å si «tusen takk» et par ganger. Men det er ikke til å komme bort i fra at det var umulig å få tak i et smil eller et blikk med bandet. Når sangen var ferdig, var det å gjøre seg klar til neste, uten å så mye som å kaste et blikk utover salen.

Men det er forsåvidt greit. Denne anmelderen har bare en «greie» i forhold til til det hele. Men man skulle kanskje ønske seg et mindre proft og et mer utadvendt band. Sinnsykt samspilt og dyktige musikere til tross, men det meste av sjarmen ble overlatt til låtene i seg selv. Heldigvis hadde ihvertfall disse alene mer enn nok sjarm til å få Rockefellers tak til å tidvis å løfte seg gjennom juninatten.