Ronan – Som forventet, men med en viss personlighet

Nå har Ronan Keating i ihvertfall en personlighet som skinner igjennom i sangene og en stemme som umiskjennelig er hans egen, enten du liker den eller ikke. Ronan har også låter som bærer preg av et visst (og da mener jeg et visst) særpreg. Life Is A Rollercoaster er en slepen og leken hit som kler gutten godt mens When You Say Nothing At All er en ballade som i all rettferdighet har en viss klinefaktor ved seg. Bidraget Keep On Walking starter med noen irske toner og er videre atter en hyggelig sang.

Keating har fått skrivehjelp av både Patrick Leonard og Bryan Adams uten at dette medfører at det endelige resultatet vinner så veldig mye på det (men mirakler kan skje!). Ronan er stappet med «tenåringsvåtgjørende» klissesanger og det funker til sitt bruk. Er man fjorten og har et noe enkelt syn på livet, må Ronan Keating være selve ikonet av en prins på en skinnende hvit hest. Mannen er så blond, søt og nabogutteaktig at jeg nesten skjelver av beundring for de som fant ham og skjønte potensialet. Og om det skulle være noen tvil; plateomslaget er behørig dekket med pene bilder av idolet.

Ronan er ellers omtrent akkurat som man kunne ha forventet seg: Et album spesialkonstruert for de som allerede liker Boyzone og tilsvarende musikk. Det vil si: en hel haug fjortiser og andre med behov for intetsigende klinemusikk. Men for å fokusere på det positive opp i det hele er det Ronan Keating serverer som soloartist i det minste mer attraktivt enn hva bandet Boyzone har kommet opp med.

Mange ville kanskje ha foretrukket at verket ble slaktet fullstendig, men som før sagt; Ronan har i motsetning til nevnte Gatelys verk i det minste en viss personlighet. Og så lenge denne type musikk eksisterer, må man nesten dømme og forholde seg til hva det faktisk er. Jeg gjør ikke dette bare for å være litt snill, for det finnes nemlig flere «Ronan-wannabees» der ute som på langt nær kommer i nærheten av denne klassen…