Forløper – Røff poesi

Med et band bestående av solide musikere med et ønske utover det å spille andres musikk er Forløper blitt et solid album i en rock/jazz-sfære som ikke er lett å like ved første lytt, men som vokser seg sterkere og nærere for hver gjennomlytting. John Ivar Bye står for en «voksen/mannlig» måte å se på verden på, men hans røffe historier og filosofiske tekster overskygger ikke det faktum at musikken både er lengselsfull og leken, samtidig som nattsiden ligger på lur bak hvert grep. Mange av låtene er sterke i refrenget og spesielt en låt som Så Enkelt Er Det er umiddelbar og trenger ikke som mange av de andre låtene flere gjennomhøringer for å sitte.

Det er vanskelig å sammenligne Johns Quijote med noen, for særpreget er i høyeste grad tilstede både i instrumenteringen og oppbyggingen av låtene. Tom Waits er et navn som likevel ligger på tunga, for det høres mørkt og knakende ut, men samtidig med en underforstått humor som det er vanskelig å sette fingeren på.

Det som er vanskelig med albumet er å skjønne hvor Johns Quijote vil med musikken sin, for Forløper spriker i alle retninger musikalsk sett og ender ikke noe sted. Mange ideer, men struktureringen er for løs. På beste måte bærer plata preg av å være skapt av gode musikere med ideer først og fremst om det musikalske uttrykket og ikke om den tekniske utførelsen, selv om denne er upåklagelig god. Dette er nesten førti minutter med musikk for menn i sin beste alder og for de som måtte ha ønsker om å (prøve å) forstå dem. Men du må ikke være av de som går for lette løsninger, for Forløper trenger tid til å vokse. Lar du den få det og godtar Byes av og til litt påtatte machostemme, så lover jeg at du blir belønnet med noen gode stunder foran stereoen i regntunge vårkvelder. Med en flaske brunt boblevann i hånda.