Kvalitetsmusikk fra Karate

(Bø, Kroa i Bø – onsdag 27. oktober 1999)

Det er herlig med musikk som du umiddelbart kjenner er musikk av høy kvalitet. Fra første strofe var det nemlig klart for oss at Karate spiller nettopp kvalitetsmusikk.

Kvalitetsmusikk! Hvor ofte får man sjansen til å bruke det ordet i dets rette forstand? Karate er et av verdens største og viktigste undergrunnsband og er et svært respektert band i de rette kretser. De få som hadde møtt opp på Kroa onsdag, fikk et møte med et band som vet hva de gjør. Med sin velspilte jazzcore er det nesten umulig å ikke like bandet på et eller annet plan, for dette er gutter som vet hvordan ekte musikk skal høres ut. Ingen safing med kommersielle sanger, bare musikk slik de har lyst til å spille det. Karate er ikke et band med store gaver når det gjelder utadvendthet på scenen, men de spiller musikken sin desto bedre. Når bandet bare består av tre personer, blir det et veldig nakent og rent lydbilde, så det skal ikke mye til før et slikt band faller i gjennom. Det gjør ikke Karate.

Indie-rockerne spilte alt feilfritt med elegant overvåkenhet og musikalsk øre. Bassen fløt som en strøm under gitarens følelsesladninger, mens trommene holdt det hele på plass. Det funket bra i de tilnærmede jazzsekvensene, men det ble best når gitaren og vokalen ble sår og rufsete. Da ble publikum straks litt mer våkne og observante. Karate er et band med kredibilitet og erfaring, musikalsk kvalitet og voksen utførelse. Gjennomtenkt er det. Gjennomtenkt og på sitt beste intenst og følelsesrikt. Det eneste som kanskje manglet var den helt klare nerven. Det ble muligens litt for mye «seriøse musikere»-musikk.

Grunnen til at disse gutta ikke har blitt virkelige store, er vel egentlig bare at de ikke vil det selv. De vil bare spille sin musikk og gi faen i alle andre. Og det gjør de veldig bra. Vi som var der kunne bare applaudere Karates kamp for sin egen musikk. Kjempebra band, altfor lite folk. Men gutta var etter sigende fornøyd, så da så!

Bildet er fra Karates konsert på So What! i april 2003.